Og dette er til tross for at jeg egentlig har vært på diett siden i sommer.. På et tidspunkt var det fine tall som lyste mot meg, (minus 5 kg), men før jeg visste ordet av det hadde kiloene funnet veien tilbake til kroppen min. Syklusen har vel gjentatt seg i hvert fall tre-fire ganger siden i sommer: Skjerpings og gode forsetter -> flink med mat og trening -> vektnedgang -> faller tilbake i gamle vaner -> og vekta kryper oppover.
Etter midnatt på nyttårsaften var jeg veldig tydelig på at nå var feiringen slutt for min del. Jeg følte jeg gjorde det jeg kunne for å tvinge fram suksess. Jeg skrev det veldig tydelig i kalenderen min at nå gjelder det. Og for de som kjenner meg, så vet de at å skrive noe som ikke stemmer eller må strykes ut der, det skjærer meg i hjertet. :) Og jeg tenkte at jeg gjorde lurt i å si det til de jeg var med, fordi det da er flauere å feile, enn om bare jeg vet om det.
Problemet er bare at det lenge har vært opplest og vedtatt at jeg mangler selvdisiplin. Både jeg og vennene mine vet at det er jeg som bryter snopeavtaler, leser minst til eksamen osv. Så når det da skled ut, så levde jeg jo egentlig bare opp til forventningene.
En dag satt jeg og leste i avisa om lavkarbo, og kjente på den evige kampen mellom "jeg må bare kutte ut alt det usunne og godta at jeg må leve sukkerfritt og supersunt" og "jeg vil jo kunne kose meg litt også, jeg må bare lære og begrense meg". Og jeg kjente på skuffelsen over at jeg i realiteten er langt unna begge disse løsningene. Jeg var så oppgitt over alle de ødeleggende tingene jeg sier til meg selv, populært kalt selv-sabotasje. For eksempel:
- Jeg har ikke selvdisiplin
- Jeg fortjener å kose meg med noe godt fordi jeg er så sliten/stressa/har vært så flink
- Jeg trenger å trøste meg med noe godt fordi jeg er trist/syk/har vondt/er premenstruell -you name it!
- Feiring = å stappe i seg masse usunt
- Jeg er bare ikke en aktiv person.
Jeg var så sint på meg selv og så full av selvforakt at jeg hadde lyst å hamre hodet i bordet. Jeg følte at det var et skikkelig vendepunkt. Jeg måtte endre det jeg sa til meg selv, og finne en gylden middelvei der jeg ikke lever superstrengt, men heller ikke knytter følelser og mat så tett sammen. Jeg var motivert for en livsstilsendring!
MEN, det tok ikke mange dagene før jeg igjen hadde all verdens gode unnskyldninger for å hive innpå med usunne ting igjen. Hvorfor er det så himla vanskelig???
Jeg vil jo gå ned i vekt! Jeg vil ha bedre helse, bli kvitt det "farlige magefettet", være mer i aktivitet, slippe å slite sånn med å finne flatterende klær, føle meg penere og slippe at folk tror jeg er gravid.
Det burde ikke være så vanskelig å bare la være å putte usunn mat i munnen! Men det er vanskelig.. Og jeg må stadig skyve på måldatoene mine, og nå begynner det å spøke for bunad i lillesøsters konfirmasjon. Med andre ord: det haster!
Så i håp om at mine blogglesere har litt høyere tanker om meg enn jeg har selv, skriver jeg her så dere kan holde meg ansvarlig. Når jeg deler dette her, håper jeg at det gir meg større grad av forpliktelse, og kanskje holder jeg motivasjonen oppe hvis jeg lover å komme med oppdateringer her underveis. :)
Men etter en god samtale med ei fantastisk venninne tidligere i uka, innser jeg at selvforakt ikke er den beste drivkraften, så jeg skal prøve å være fornøyd og glad i meg selv uansett. Og når sant skal sies, så har det skjedd store endringer siden i sommer. Selv om det ikke synes på kroppen og vekta, så har det vært forbedringer i kostholdet. Kjetil har flere ganger uttrykt sjokk når han har sett meg gafle innpå med frukt og grønnsaker som jeg før ikke ville spist mot betaling engang. :)
Så, velkomne skal dere være til å følge meg i min kamp mot 15 kilos overvekt! :)
At jeg har utsatt dette innlegget fordi jeg først bare ville spise opp pizzaen, brownies-restene i kjøleskapet og smurf-eska som jeg fant innerst i skapet, trenger vi ikke snakke så høyt om.. Sant? ;)
